hits
  • 17.03.2018 - 23:12
17.03.2018

17.03.18

Jeg er konstant trøtt, du vet, den følelsen du har når du har sittet oppe hele natten til kl 9 neste morgen? Akkurat sånn, men forskjellen er at jeg la meg kl 9 kvelden føre og sov i 12 timer. Jeg blir aldri uthvilt, jeg er konstant sliten å trøtt. Men hva er det her da, tenker jeg. Er jeg så lei av livet at jeg bare vil gjemme meg vekk og sove? Jeg vet jeg er deprimert, pluss alt dette med vitaminmangel å anoreksi så blir det en ganske god suppe ut av dette, men i bunn og grunn så føler jeg en konstant tomhet, jeg er tom. Hvor er jeg? Jeg mistet eg selv da jeg var rundt 10 år, og siden den gang har jeg ikke funnet meg selv igjen, jeg har glidd lengre fra meg selv og nå er jeg ikke sikker på om jeg kjenner meg selv i det hele tatt.

Hver morgen når alarmen ringer kl 6:40 og det er på tide å stå opp å gjøre seg klar for skolen, da begynner det. Jeg våkner av den forferdelige lyden av alarmklokka. Har bare lyst til å drepe noen i det jeg hører lyden og innser at dette er begynnelsen på en ny dag, og jeg må stå opp, igjen. Jeg trykker på slumre, for jeg er ikke i noen som helst god stand til å stå opp, og jeg tenker at jeg kan ligge til i hvertfall 7 hvis jeg driter i å sminke meg. Jeg slumrer meg gjennom til kokka blir 6:55 og da snur jeg meg med ryggen mot klokka å sier til meg selv at jeg ikke skal på skolen, Jeg klarer ikke komme meg opp, jeg vil ikke opp. Det eneste jeg vil er å sove, under den varme dyna mi. Jeg klarer ikke stå opp, se på det feite bildet av meg selv i speilet og dra på skolen usminket å jævelig. Gå rundt for meg selv med headsett og tenke. Se folk inn i øynene og smile bare for å virke normal og være hyggelig. Det er veldig slitsomt å være glad i slike perioder, for jeg er ikke glad i det hele tatt. Jeg hyler å skriker innvendig, jeg kjenner denne uroen og intense følelsen av tristhet og tomhet hele døgnet rundt. Og da er søvn det beste trygge alternativet, Da kan jeg få litt ro, og slippe unna alt. 

Mat er også en av de første tankene som stormer rundt i hodet mitt akkurat i det jeg innser at jeg er våken, oi der var sultfølelsen ja! Velkommen tilbake. Om jeg noengang kunne slippe å være sulten om morgenen så hadde det hjulpet mye. Da hadde jeg sluppet og planlegge og tenke på mat konstant fra jeg våkner og til jeg har slept meg selv inn i bilen og i kø på vei til skolen. Jeg slipper å gå forbi kantina å se den gratis havregrøten de deler ut, med sukker å kanel på. Jeg hadde  klar og styre unne den første tabben som skal ødelegge for resten av dagen. Den jævla havregrøten kan brenne for seg selv tenker jeg. Jeg hater den, men allikevel klarer jeg å trykke den ned i halsen, selv om jeg vet veldig godt hva det vil gjøre for resten av dagen.

Men uansett, det var ikke bare mat jeg skulle skrive om. Jeg pleier somregel å våkne og innse at nå må jeg opp, og det ender med at jeg overbeviser meg selv om at jeg ikke skal på skolen, at jeg ikke klare det, at jeg er for ustabil, og at ingen har godt av og se meg der uansett. Jeg venter til 10 minutter før jeg må dra og da, tenker jeg... Faen jeg må på skolen, så kommer fornuften inn. Da har jeg plutselig veldig mye mer dårlig tid igjen, så jeg kan bare blåse i å sminke meg og finne riktig fargede sokker. Håret må bare stå som det gjør med krøllene mine, det er helt greit. Hvis jeg ser helt jævelig ut så kanskje jeg kan få være i fred å høre på musikk i min egen lille boble.

Skoledagene ser meningsløse ut for tiden, jeg hører hva læreren snakker om, men jeg forstår det ikke. I det jeg hører hva hun sier så har jeg allerede glemt det, jeg lever i en evig tilstand som innebærer stirreblikk, dagdrømming. Konsentrasjon er noe jeg ikke har hatt på lenge, jeg kan lese en oppgave og glemme teksten mens jeg leser. Det høres jo merkelig ut, men det er fullt mulig. Jeg blir sint på meg selv, for jeg er en person som klarer ting, jeg gir ikke opp. Ihvertfall så pleide jeg ikke det, men nå virker det som om dette har gått for langt og jeg ikke har noe valg lengre. Dette er meg, og hvem er det? Hvis jeg i det hele tatt kommer meg levende ut av dette skoleåret så ser jeg ingen fremtid. Hva skal jeg ta meg til liksom. Mer skole? Det klarer jeg ikke. Jeg pleide og planlegge fremtiden min, jeg ville bli operasjonssykepleier eller ambulansearbeider, men nå ser jeg ingenting. Det er helt tomt, og det er noe jeg har lagt merke til det siste året. Alt står liksom på vent, jeg vet ingenting lengre, jeg klarer ikke bestemme meg for noe eller være med og planlegge noe som involverer meg og min fremtid.

Selvskading eller kutting generelt er noe jeg har slitt med en god periode nå, jeg vil vel si 5-6 år. Jeg kutter meg fordi jeg føler jeg trenger det, jeg tenker på blod å dype kutt hver eneste dag, hvordan jeg skal klare å kutte enda dypere denne gangen. Jeg føler indre ro når jeg kutter meg. Når dagene blir helt uutholdelige og alt jeg vil er og forsvinne, så blir blod og smerte min lindring fra dette hælvette jeg føler. Jeg skammer meg hver gang jeg har skadet meg selv, jeg tenker at jeg er skikkelig teit som gjør det, at jeg kunne latt vær og at nå må jeg skjule det helt til skorpen har kommet av. Jeg kan ikke ha svømming på skolen, noe vi har hver mandag. Forrige uke kom jeg på skolen med trykkbandasje rundt armen og håndleddet for å holde den på plass. Gymlæreren så meg og han la selvfølgelig merke til bandasjen og spurte hva som hadde skjedd. Jeg sa at jeg hadde prøvd meg som kokk. Han trodde selvfølgelig på det, hvorfor skulle han ikke. Men nå er det brukt opp, jeg kan ikke dukke opp med bandasje en gang til. Så det er en av grunnene til at jeg unngår skolen nesten hver mandag. 

Når mørket faller på, da blir alt forsterket. Jeg kan endelig legge meg under dyna igjen og bare være meg, hvem nå enn det er blitt. Jeg er ihvertfall noe, en person, en følelse. Jeg kjenner at følelsene bygger seg stadig opp hver dag som går blir følelsen av at jeg er trist og ensom bare verre og verre. Dette med følelsene og tankene inni hodet, det er ikke så lett og skjønne seg på. Jeg føler meg veldig ensom, men jeg har mange rundt meg, det gir veldig mening jeg vet. Den dagen pappa døde kjente jeg en ekstrem følelse av tristhet, den kommer også om kvelden, men ingen har dødd, og pappa døde i 2005 så det har ingen sammenheng. Jeg tenker som regel ikke på noe heller, jeg kjenner bare følelsene. stormer gjennom kroppen min. Jeg går ut av senga å inn på badet i bare truse å en lang t skjorte, og treffer de varme flisene på badegulvet. Jeg leter oppi kurven på vaskemaskinen som er full av rot å unødvendige dingser. Jeg trenger øyenbrynskutteren, jepp du leste riktig, øyenbrynskutter. De er ganske skarpe, jeg husker første gang jeg var inne i klesbutikken å så en sånn kutter, det var en pakke med 3 stk for 89kr. Det var jo perfekt! Jeg er sikker på at øynene mine lyste opp av glede da jeg hadde oppdaget disse og bare tenkte på hvordan kvelden skulle bli. Noe så jævelig tåpelig.

Grunnen til at kvelden og mørket er verst, er fordi da kjenner jeg konsekvensene og valgene jeg har tatt gjennom dagen. Hvor mye jeg har spist, hvor sliten jeg er blitt. Jeg har gått hele dagen og kritisert kroppen min i hvert eneste speil og vindu jeg kommer over. Det har vært mat og kanskje til og med kake jeg har stappet i meg selv, selv om jeg vet veldig godt hva følgene blir, og at jeg må begynne på nytt. Jeg var inne på barneavdelingen på H&M, jeg prøvde på en rosa tynn vårjakke. en var i str 11-13 år. Den passet meg, og var til og med litt baggy rundt livet. Men til og ed i det øyeblikket hvor jeg passer inn i klær til en 11 åring, klarer jeg å fortelle meg selv at den er sikkert bare litt stor i str. Du er fortsatt feit! Så jeg henger fra meg jakken som jeg egentlig likte, og drar hjem istede. 

 

  • 30.07.2017 - 23:38
30.07.2017

I am not good enough

Jenta mi er snart 1 år, og du... hennes mormor kjenner henne ikke. Hun vet ikke hvem du er. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor du ikke vil ha oss. Vi er ikke nok for deg, og det gjør vondt, så utrolig vondt. Jenta mi trenger en bestemor, og jeg trenger mamman min... Uansett hvilken stand du er i, så er du fortsatt min mamma, det gir deg ingen rett til og si opp din tittel som mamma. Mamma varer evig, trodde jeg. 

Du la på lokket for ca 2 år siden... du trakk deg mer og mer unna, og ble mindre interessert i de menneskene rundt deg, og nå idag bor du alene i skogen i huset ditt. Du har ikke tv, eller tlf... du er totalt lukket ute fra mennesker. Og dette gjør du fordi du vil... Det hater jeg deg for! DU VIL IKKE VÆRE RUNDT DE SOM ER GLAD I DEG! Jeg føler meg så utrolig ubrukelig og lite sett, jeg hater meg selv hver eneste dag, jeg skjønner ikke hvorfor du ikke vil være med meg. Jeg er ikke nok for deg. Jeg klarer ikke det her mer.



 

  • 08.05.2017 - 00:28
08.05.2017

Død eller levende, samme mamma

Jeg VET at du skjønner hva du har gjort. Men du gjør ingenting med det. Du later som alt er normalt og du bare lar tiden gå, og går glipp av livet til dattera di og barnebarnet ditt. Du har gitt opp oss... hvorfor vet jeg ikke, og det gjør vondt, skikkelig vondt.

Jeg føler meg ikke verdt noen ting... jeg føler du ikke liker meg lengre eller bryr deg. Du vil bare være alene og leve i din egen lille boble, og gå glipp av de viktigste i livet ditt. Du vil kaste bort all denne tiden! Hvorfor?

Jeg tenker på deg hver eneste dag, og gråter nesten hver kveld fordi jeg er så glad i deg og savner deg noe så grusomt. Men samtidig så hater jeg deg. Du har såra meg mamma... mer enn noen gang. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer over dette.

Det gjør konstant vondt innvendig, og en uendelig følelse av savn og tristhet. Jeg vil bare du skal si at du er glad i meg, og ikke dra... hvorfor er ikke jeg nok for deg? Hva er det som er så jævelig viktig at du ikke kan klare og opprettholde noe form for kontakt med din egen datter og barnebarn???

Jeg er så og si ferdig med deg. Hvis jeg fortsetter og håpe, og tenke på deg, så blir jeg så ute av kontrol at jeg mister meg selv. Jeg kjenner det allerede hvordan dette tar over kroppen min. Det er akkuratt de samme følelsene jeg hadde etter pappa døde. Forlatt, ensom og alene. En konstant sorg og uvisshet om fremtiden. Jeg klarer ikke mer...

denne følelsen går aldri bort, jeg er så lei meg, hver eneste dag. Så mamma, jeg vet ikke hva jeg skal so til deg lengre. Jeg har sagt at jeg trenger bare deg. Men ingenting av det jeg prøver og fortelle går gjennom.

Du er borte for alltid.

  • 01.04.2017 - 23:22
01.04.2017

Meaning

Jeg har aldri følt meg så såret og forlatt som nå... Jeg går konstant rund i en tåke fyllt med problemer og bekymringer å håp. Det kjennes ut som jeg skal sprekke fra innsiden, jeg er så full av trykk fra alle tankene. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Jeg visste ikke det gikk an å føle noe så sterkt, og ikke komme over det, alltid ligger det rett under overflaten og bruser... Det kan jo bare gå en vei. Og det eneste jeg ber om er at mamma skal snakke med meg, og faktisk bry seg om meg. Hvor vanskelig kan det være da... Betyr jeg så lite for deg? Er du ikke glad i meg lengre? Hva kunne jeg gjort bedre? 

Jeg så onkelen min idag, jeg har ikke sett han på rundt 3 år. Det var ganske trist.... Jeg satt ute på verandaen og kikket på han når han holdt dattera mi på fanget, og det var akkurat som og se meg og pappa. Det var veldig vanskelig og se uten og gråte... (onkelen min var broren til pappa) Etter det, har jeg bare hatt en skikkelig følelse av savn og alt er bare trist og deprimerende. Jeg klarer aldri og komme over sorg fasen. Det har gått snart 12 år siden pappa døde, og det føles ut som det var forrige måned. Jeg vet ikke selv hvordan dette ikke kan bli bedre. Jeg savner pappa så mye, og skulle ønske han kunne bare gi meg en klem og fortelle meg at jeg betyr noe, for noen. 





 

  • 14.03.2017 - 23:09
14.03.2017

self test



 

  • 06.03.2017 - 09:39
06.03.2017

Always the same

Jeg sitter og fryser, og blir aldri varm... Jeg tenker alltid på mat og sitter og planlegger neste måltid. Skjønner virkelig ikke hvordan det går ann og være så opptatt og opphengt i mat. Men jeg klarer ikke slutte, jeg må. Jeg får ikke ´lov´ å slutte. Jeg ,å bli tynnere og ikke legge på meg. Jeg liker ikke og være ute med mennesker, de skal alltid spise, og da sitter jeg bare der og ser dum ut, eller så spiser jeg noe jeg ikke har kontroll på innholdet. Og da spiser jeg ikke resten av dagen. Også har vi de som sier.... Kan du ikke bare? Vet du hva.... NEI JEG KAN IKKE BARE. Hvis jeg kunne bare så hadde jeg ikke vært i denne situasjonen her. Dette har gått så langt at jeg kan ikke bare. Jeg MÅ BARE! 



 

  • 19.02.2017 - 21:56
19.02.2017

Ingen kan se det.

i flere dager har jeg hatt tusen tanker i hodet som ikke forsvinner. I går slet jeg skikkelig med og sove... jeg våkner hver halvtime av mareritt eller av at jeg trodde jeg hørte noen i rommet. hva er det her? Nå er jeg større og feitere enn noen gang. Skjerp deg! jeg ser på meg selv i hvert eneste vindu når jeg går ute i byen, jeg klarer ikke slutte. tenker vær gang... så feit du er! slutt å spis. Men klarer jeg det... nei! og jeg blir syk i hodet av det! Greit nok at det ikke synes at jeg har problemer med mat. jeg er jo bare vanlig tynn som folk sier. Men det er et helvete i hodet uansett om ikke det synes fra utsiden! Jeg klarer ikke dette her mye lengre. skulle sagt mye mer i dette innlegget, men det tør jeg ikke.

  • 12.02.2017 - 19:10
12.02.2017

Rett ned.

De siste ukene har vært veldig stressende, og jeg har hatt mere angst og blitt mer deprimert og stresset. Jeg sliter veldig med og gå på bussen og stå blant folk, kjenner jeg blir super stressa å utrygg. I tillegg til det, har jeg ALDRI følt meg så feit som det jeg er nå... fy faen, går ikke ann. Meg å mamma prater nesten ikke, og jeg går nesten aldri ut. Har aldri lyst til å ut, sitter inne i pysjen og tar meg av dattera mi. Det er super koselig, men skulle ønske jeg hadde lyst til å ut også. Kjenner meg veldig alene og isolert. Men jeg vil jo tydelig vis ha det sånn, siden jeg velger det selv. Føler meg bare så nedstemt og ferdig liksom. punktum...

  • 14.01.2017 - 20:13
14.01.2017

Somedays its really hard to function

Jeg har ikke ord -.- mamma kommer stadig opp med nye "hemmeligheter" jeg er så dritt lei av det. Kan hun ikke bare få det unna da? Hun liker ikke barnefaren. Og det har jeg egentlig skjønt. Men ikke at det var så ille:( og jeg er fanget i midten av det...

det er liksom alltid noe. Nå vil ikke mamma snakke med han engang. Det er bare så jævelig barnslig. Plutselig midt i samtalen så trekker hu seg bare å legger på lokket! Du kan ikke bare gjøre sånn!!!! Aner du hvor mye jeg sitter igjen å tenker på da???men det bryr vel ikke du deg om. Jeg kjenner jeg er skikkelig urolig, lei meg og sinna. Orker ikke dette mer jeg altså. Jeg har jo ingen føles det ut som! Bare dritt alt sammen.

JEG ER SÅ LEI AV MENNESKER!

Og megselv innimellom. Vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre fremmover. Mat er bare hælvette, og slt annet er ikke bedre.

Adios.

  • 14.01.2017 - 00:45
14.01.2017

Sometimes

Noen ganger innimellom (et par sekunder) føler jeg at jeg ser helt ok ut. Er ikke misfornøyd men heller ikke fornøyd med utseende mitt. Blir jeg noengang det? Sannsynlighvis ikke. Kommer alltid til å være "noe" som kunne vært tynnere. Nå er jeg tynnere en jeg pleier å være når jeg er frisk. Jeg ser det jo selv alt ting er mindre og at det stikker bet ut fra plasser jeg ikke visste gikk ann... men jeg liker det. Jeg jeg vet... hva er det å like? Ser jo ut som et vandrende lik. Eller en 8 år gammel jente. Hvorfor liker jeg det? Jeg bare elsker tanken på og føle meg lett som en fjær og knuselig. At noen bare kan krølle meg sammen og passe på meg. Jeg spiser ikke grusomt lite mat. Jeg får i meg frokost middag og ihvertfall 3 mellom måltider. Men jeg går mye, så det hjelper vel litt. Jeg er veldig glad i å gå... høre på musikk å bare kikke meg rundt og tenke. Jeg pleide å gå rundt 25-35 000 skritt om dagen. Men etter jeg ble mamma har jeg bare tid til ca 9-10 000. Men det holder for meg. Er fornøyd med det!

  • 07.01.2017 - 00:47
07.01.2017

HI im just depressing.

Sannheten er at jeg hater megselv. Hater å se kroppen min, men likevel kikker jeg på den i speil og vinduer for og se om jeg er blitt tynnere. Men det har jeg aldri... Deet eneste jeg har i hodet er. (Du er ikke tynn nok! Du er for feit til å leve! Du er mislykket! Du klarer aldri å bli tynn nok! Du spiser for mye! Feita! Du er svak! Du har ingen selvkontroll!) jeg ender opp ved å legge meg om kvelden å angre på alt jeg har spist og føle meg som verdens verste menneske. Jeg er svimmel og da spiser jeg fordi at jeg vet det er riktig å gjøre for kroppen min. Men jeg VET hvor fullt av tanker jeg får i hodet etterpå! (Hvorfor spiste du så mye? Du trengte ikke spise alt? Nå har du spist over grensa? Igjen!!! Du kommer aldri til å klare det! Hvorfor gidder du å leve? Prøve på noe som du aldri klarer? Du blir aldri god nok for noen! Du er bare søppel! Feit faen! Du kommer til å råtne alene og ingen kommer til å savne deg!!! Jeg kjenner jeg får et utbrudd snart... er så lei meg akkurat nå! Jeg er så sliten av og aldri kunne slappe av og like meg selv. JEG VIL BARE GRÅTE OG ALDRI SNAKKE IGJEN.

Jeg er veldig redd for og si hva jeg føler. Jeg som mamma kan ikke føle meg sånn eller tenke sånn. Da er jeg heller ikke bra nok. Jeg gjør ALT for barnet mitt. Jeg kommer i andre rekke. Hun betyr ALT for meg. Og jeg vil være den mammaen som ALLTID er der for henne. Støtter henne og viser at hun betyr alt for meg og at jeg elsker henne. Jeg bare har det så vanskelig. Jeg er redd for fremtiden, redd for og ikke klare alt... redd for og ikke være bra nok. Redd for og ikke ville leve. Jeg vil aldr føle det igjen. Det er det skumleste jeg noen gang har opplevd. Jeg er ekstremt redd for og føle det igjen.

Jeg går rundt og tenker tenker tenker tenker tenker.... redd for og virke gal.

  • 03.01.2017 - 15:03
03.01.2017

Besøk som aldri kommer

Jeg spurte mamma igjen idag om hun kommer denne uka (som hu sa hun skulle før jul) men det blir ikke noe av... hun har for mye å tenke på. Hun er deprimert... vi glir bare mer fra hverandre hver dag. Vet ikke om jeg kjenner henne lengre. Hun er den ensete personen jeg har, og når hun ikke fungerer, hvem har jeg da. Ingen. Føler meg ganske alene å lei av å bli skuffet og ha falske forhåpninger. Det ødelegger meg. Skrev et svar på meld, men sendte det ikke. Vet ikke hva jeg skal si lengre.

  • 12.06.2016 - 16:03
12.06.2016

30 uker

Nå er det bare 10 uker igjen til termin... Det skremmer meg, tia går alt for fort. Jeg har ennå ikke flyttet inn i ny leilighet, og er heller ikke ferdig med og pakke. Jeg må få ordnet alle papirer med startlån, bostøtte og diverse NAV søknader. Dette krever mye av meg, jeg sover mye mer enn jeg normalt pleier, og er veldig ustabil i humøret for tiden. Det tapper meg for energi og glede. Jeg er kjempe glad for og bli mamma, men samtidig drit redd for og ikke gjøre alt riktig eller og ikke like følelsen av og ta vare på et barn. Jeg må få flytte og få ting på plass og skru opp barnesengen også videre, da kan jeg endelig slappe av og kjenne på følelsene. Akkurat nå er det bare bekymringer og kaos i hodet... 

Her er et bilde fra 3D UL denne uken... søte lille, veier allerede 1430g 💙





 

  • 08.05.2016 - 00:46
08.05.2016

Alene og redd

Jeg føler ikke det er trygt og føle lengre... Jeg blir snart mamma, og kan ikke gå rundt med disse følelsene innvendig, Det er ikke bra for noen. Jeg er helt alene...  jeg er redd og har ingen og fortelle dette til. Jeg er redd for og leve en dag til.


 

  • 24.04.2016 - 22:20
24.04.2016

Nothing

Jeg har ingen ord, jeg er bare så lei meg og sliten...